tirsdag, juni 23, 2015
Det årlige sankthans-innlegget: 23. juni glemmer jeg aldri.
Vi er glade i tradisjoner i denne bloggen, her er en reprise - kanskje til glede for nye lesere:
Den 23. juni glemmer jeg aldri.
Vi var lenge i New York sommeren for elleve år siden, bodde i en leilighet på Upper West, ikke langt fra Morningside Heights og Columbia University. Vi hadde allverdens tid, utforsket byen og følte oss veldig hjemme der. Jeg hadde en vag plan om å gjøre en liten Holly Golightly-photoshoot utenfor Tiffany's, med solbriller, perler, oppsatt hår, kaffe og en Danish. Og svart boatneck-topp (kjolen hennes forsøkte jeg ikke å kopiere). (NB! Dette var før Facebook og Instagram og sånt, før denne bloggens eksistens også, og bildene var kun til eget bruk - skulle ikke deles noe sted!)
Dagene gikk, dette ble utsatt noen ganger, men en dag sa kjæresten min "NÅ MÅ vi til Tiffany's"! Jeg satte pris på engasjementet uten å lure på hvorfor han var så oppsatt på å få gjort dette. Vi trasket gjennom Central Park, gikk en runde på Upper East utenfor huset der Holly Golightly bodde i filmen, tok bilder, pratet med en forbipasserende eldre mann som fortalte om innspillingen (han hadde bodd der i mange mange år og husket filmsettet godt), gikk innom en baker for å kjøpe med en Danish (altså wienerbrød), og til slutt gikk vi til Tiffany's og tok bilder. Jeg stod der foran vinduet mens folk passerte i alle retninger, litt flau, med min Danish og min kaffe, og han knipset løs. Bildene ble så som så, spisebilder er aldri heldige... Men etterpå, da jeg snudde meg for å gå videre, dro min elskede meg inntil seg midt i folkehavet og hvisket det store spørsmålet inn i øret mitt, og det var jeg overhodet ikke forberedt på. Tårer og latterkrampe, og mennesker overalt. Jeg måtte sette meg ned på en benk for å komme til hektene igjen. Det var en sjokkopplevelse å bli fridd til, men på en morsom måte! Vi hadde vært kjærester i noen år, vi bodde sammen og var sikkert i manges øyne ganske etablerte, men allikevel. Plutselig er man i en film. En Audrey Hepburn-film! Fifth avenue, vårt elskede New York, i Audreys fotspor, og der satt vi på en benk og sa "VI SKAL GIFTE OSS!" til hverandre og fniste hysterisk, lettere panikkslagne.
Det er elleve år siden i dag! Tida flyr. Vi har vært i New York mange ganger etter det, det er "vår" by, og den vil alltid bety noe helt spesielt for oss.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l...
-
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til...
-
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m...
-
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
13 kommentarer:
Å, eg får alltid tårer i augene når eg les det årlege sankthans- innlegget <3 !
Lika fin läsning varje år! Hurra för kärleken!
Så utrolig fint! Ha en fin Sankthans :)
Alltid like fint å lese! Vi har jo bryllupsdag i dag, så 23. juni er en spesiell dato for meg også. <3
Så mye fint to kan få til sammen! Fin tradisjon og fint å bli minnet på. :-)
<3
Takk for at du deler!!! Fredag feirer gemalen og jeg 28 år - men vi har vært kjærester i snart 100! Utrolig cool historie du forteller - ha en fantastisk aften! .mette
Så koselig å lese om dette. Håper dere hadde et fint jubileum i går.
Alle sammen: Tusen takk! Hyggelig at dere liker også denne bloggtradisjonen :)
Så fin historie!! Ble litt fuktige i øynene da jeg leste. Gratulerer med 11årsjubileum!
Åh så koselig da :) :) :) :) :)
Herlig innlegg ;) Ble varm helt inn i hjerterota <3
Takk og takk, leve romantikken! :)
Legg inn en kommentar