Bark / Lorrie Moore. - New York: Vintage Books, 2014. - 192 p.

Den dagen jeg plutselig oppdaget at det var hunder overalt på bordet. 

I fjor vår gikk jeg innom McNally Jackson Books på Prince og Mulberry str i SoHo, en ganske liten men velassortert bokhandel, som forøvrig samme kveld skulle få besøk av Lydia Davis. Jeg vandret rundt, litt overveldet av utvalget og stablene, og gikk til slutt bort til mannen i kassa og spurte om han kunne tipse meg om noen New York-forfattere han mente jeg burde lese. Reaksjonen hans var som min da jeg jobba i platebutikk og en kunde kom og spurte om jeg kunne finne noe bra musikk til henne/han. Man blir smått paralysert av de uendelige mulighetene, og kommer ikke på en eneste ting å foreslå. Men panikken hans avtok mens vi gikk langs hyllene sammen, han med det ene forslaget etter det andre, jeg hakk i hæl med en stadig voksende bunke i armene. 

Lorrie Moore var blant disse. Hun er primært en forfatter av noveller - hun har skrevet noen romaner også, men det er novellene hun er mest kjent for. Flere av dem har vært publisert i New Yorker. Samlingen "Bark" kom i 2014, og inneholder 8 noveller. Jeg likte umiddelbart stilen hennes, ganske lett og avvæpnende, noe som også fungerer bra i de tilfellene hvor det handler om mer alvorlige temaer, som sykdom og død. Hun er flink til å skildre situasjoner og personer, og bruker mange referanser til både popkultur og historiske (og samtidige) hendelser. Dessuten bruker hun humor, og særlig i den første novellen - som handler om en nyskilt mann med mye forakt for sin eks-kone, som skal ut på markedet igjen - minner hun rett og slett om Woody Allen. Det er jo som regel alltid et pluss for min del.