fredag, juni 23, 2017

Det årlige sankthans-innlegget: Den 23. juni glemmer jeg aldri



Vi er glade i tradisjoner i denne bloggen, her er en reprise - kanskje til glede for nye lesere:  
Den 23. juni glemmer jeg aldri. 

Vi var lenge i New York sommeren for tretten år siden, bodde i en leilighet på Upper West, ikke langt fra Morningside Heights og Columbia University. Vi hadde allverdens tid, utforsket byen og følte oss veldig hjemme der. Jeg hadde en vag plan om å gjøre en liten Holly Golightly-photoshoot utenfor Tiffany's, med solbriller, perler, oppsatt hår, kaffe og en Danish. Og svart boatneck-topp (kjolen hennes forsøkte jeg ikke å kopiere). (NB! Dette var før Facebook og Instagram og sånt, før denne bloggens eksistens også, og bildene var kun til eget bruk - skulle ikke deles noe sted! Dessuten var man et sted i tjueåra og sånt var veldig gøy den gang.) 

Dagene gikk, dette ble utsatt noen ganger, men en dag sa kjæresten min "NÅ MÅ vi til Tiffany's"! Jeg satte pris på engasjementet uten å lure på hvorfor han var så oppsatt på å få gjort dette. Vi trasket gjennom Central Park, gikk en runde på Upper East utenfor huset der Holly Golightly bodde i filmen, tok bilder, pratet med en forbipasserende eldre mann som fortalte om innspillingen (han hadde bodd der i mange mange år og husket filmsettet godt), gikk innom en baker for å kjøpe med en Danish (altså wienerbrød), og til slutt gikk vi til Tiffany's og tok bilder. Jeg stod der foran vinduet mens folk passerte i alle retninger, litt flau, med min Danish og min kaffe, og han knipset løs. Bildene ble så som så, spisebilder er aldri heldige... Men etterpå, da jeg snudde meg for å gå videre, dro min elskede meg inntil seg midt i folkehavet og hvisket det store spørsmålet inn i øret mitt, og det var jeg overhodet ikke forberedt på. Tårer og latterkrampe, og mennesker overalt. Jeg måtte sette meg ned på en benk for å komme til hektene igjen. Det var en sjokkopplevelse å bli fridd til, men på en morsom måte! Vi hadde vært kjærester i noen år, vi bodde sammen og var sikkert i manges øyne ganske etablerte, men allikevel. Plutselig er man i en film. En Audrey Hepburn-film! Fifth avenue, vårt elskede New York, i Audreys fotspor, og der satt vi på en benk og sa "VI SKAL GIFTE OSS!" til hverandre og fniste hysterisk, lettere panikkslagne.  

Det er tretten år siden i dag! Tida flyr. Vi har vært i New York mange ganger etter det, det er "vår" by, og den vil alltid bety noe helt spesielt for oss. 

En ting jeg kanskje ikke har nevnt før, er at vi feiret frieriet på en italiensk restaurant i West Village, uten å måtte reservere bord - for dette var jo i Atkins-kurens høytidsdager og ingen på Manhattan spiste karbohydrater bortsett fra oss. Haha!

(Og om nøyaktig ett år kommer denne historien i reprise igjen!)

5 kommentarer :

Ulla-Britt sa...

For en nyyydelig historie! Jeg får helt gåsehud.
Hjertelig til lykke med frierijubiléet!!! Og at det var en suksess har dere jo bevist ettersom dere tretten år etter er både gift og kjærester. Det er ikke alltid man er begge deler etter en del år. Selv har jeg noen tilsvarende magiske historier med min elskede som er vidunderlige å ta fram og minnes. Vi har vært kjærester i 47 år og gift i 46 av dem. Riktig god midtsommer - både til jubileumsparet og alle dere andre der ute!

Ingrid Grace sa...

Herlig! Gratulerer så mye med forlovelsesdagen/frieriet, herlig og flott funnet på av din kjære. Jeg har ikke fått med meg de historien før selv om jeg har hengt her i et par år ca. Veldig koselig med repriser av bloggposter, ikke minst når dette er om et veldig viktig minne og en av de viktige begivenheter i deres liv.

Anonym sa...

Det er en liten perle av en historie og jeg hører den gjerne igjen. Husker godt da jeg leste den første gang. Du har funnet seg en mann som vet å sette pris på deg.

Stine sa...

Elskar denne historia! Den er så FIN!

Hermia Says sa...

Japp, lika fint att läsa den här gången också! :) <3