Plutselig fikk jeg litt tid til overs før jeg skal sette meg ned med aftenens bok! En liten lørdagskveldshilsen er på plass. Jeg sitter ved spisebordet vårt, det store gamle Krogenæsbordet fra sekstitallet som jeg har arvet av foreldrene mine. Ved siden av meg står en stor grønn mugge som jeg kjøpte i en antikvitetsbutikk i en liten by i Provence for fem år siden. Den er full av blomstrende kvister fra morelltreet vårt. I et bittelite saltkar som fungerer som vase for de minste blomstene står to lilla og intenst duftende duftfioler som jeg akkurat plukka inn. Å gå i hagen om kvelden, høre på svarttrostsangen og se på blomstene, det er noe av det fineste. Jeg plukket inn den lille buketten primula som dere ser på bildet også. Primula er blant mine kjæreste vårblomster i hagen.
Fra platespilleren høres Chopins nocturner, spilt av Maurizio Pollini. Det er vårmusikk, det har jeg messet om i alle år her i bloggen, særlig om kvelden eller når det regner i juni og vinduene står på vidt gap. Jeg var en gang på konsert i Risør kirke med den argentinske pianisten Ingrid Fliter, og hun spilte Chopin mens det fossregna utenfor. Det var juni, det var varmt, og noen vinduer stod oppe sånn at vi hørte regnet mellom pianotonene hennes. Slike øyeblikk er pur lykke for meg. Små glimt som får hjertet til å bykse.
I tekoppen min er det nytrukket Hvit Drøm fra Perchs. Oppe på loftet sover ungen min trygt og søtt. Det har vært en helt nydelig dag, og vi har vært mye ute i hagen og lekt. Vi spiste middag på verandaen. Hun har stabbet rundt i gresset, pirket i grusen med pinner, gravd i jorda med den lille spaden sin, ropt henrykt for hver bie hun så komme flyvende. Og i morgen skal det bli likedan! Så herlig det er med vår nå. Fra nå og utover må jeg bare holde meg hjemme så mye jeg kan, det går liksom ikke an å forlate hagen et sekund.
Ha en fin lørdagskveld alle sammen!
2 kommentarer:
Det er noe spesielt med våren i år - den er så etterlengtet. Nå er hjertet fylt av jubel over at naturen våkner til liv igjen. Jeg har en ny hage - som jeg skal få til å bli frodig og blomstre. Samtidig savner jeg den gamle intenst nå når det våres. Vi hadde den i over tjue år, og jeg kjenner hver flekk av den (altfor) store hagen. Men jeg sier med Wergeland: - Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv. Til tross for at drenering og boring etter jordvarme har valset over det meste med store maskiner, så blomstrer det scilla og små primulaer i hagekanten. Så dette skal nok bli bra etter hvert, det også :) Hilsen Glamourlektoren
så god stemning du skildrer. Takk for nok et nydelig innlegg, det gjorde dagen min bedre, som så mye annet her i bloggen.
Legg inn en kommentar