Gode råd for solokvinnen!

Jeg tror vi må ta en titt på  "Bo alene og trives - en håndbok for solokvinnen" - det er altfor lenge siden sist. Dagens utdrag har vi lest før, men det er så bra at det tåler en reprise. Det handler om hva man gjør om det kommer en gammel kjenning til byen som man gjerne vil imponere på en enkel måte:

Eksempel 19.
Frøken P. er en dame med begrensede inntekter, men ubegrenset opfinnsomhet. Hun har en to værelsers leilighet som er en fortryllende ramme om hennes lyse skjønnhet og som hun forstår å utnytte. Dessverre går der så meget til å holde den at hun ofte har det temmelig vrient, men likevel synes hun resultatet opveier vanskelighetene.

Nylig kom det en gammel skolekamerat på et par dagers besøk til byen. Frøken P. måtte absolutt gjøre noe for henne, og det på en måte som lå langt over hennes temporære kassabeholdning. Venninnen var dertil en dame som frøken P. gjerne vilde gjøre litt inntrykk på til takk for noen dukkerter i skoledagene. Frøken P. gjennemgikk derfor omhyggelig sin status, tenkte saken grundig igjennem og gikk – da damens besøk falt på en week-end – til sengs.

Fra dette strategiske punkt kom hun i telefonen med en overstrømmende innbydelse: ”Jeg er så lei jeg ikke kan følge dig omkring”, sa hun (hun var det også). ”Men kan du ikke komme og drikke en kopp te. Jeg ligger til sengs, men det er ikke noe smittsomt.”

Da gjesten kom, blev hun ført inn i soveværelset, hvor eftermiddagssolen sivet rødgyllen inn gjennem delikate, hvite sjalusier og streifet en vase full av roser som stod på et lavt bord med speilplate. Frøken P., som var nydelig frisert, satt lenet mot en masse puter og var klædd i en skimrende hvit crepe de chine nattkjole med Alenconkniplinger og en liten blekrød sengejakke av fløiel. Teppet over sengen var også blekrødt med innfelte kniplinger.

Under teen som blev uklanderlig servert av en hushjelp, leiet for anledningen, ringte to unge menn i telefonen – en tilfeldighet som også var smart arrangert av frøken P.

Da gjesten gikk, fullstendig grønn av misunnelse, regnet frøken P. ut at det samlede utlegg var 3 kroner til piken, 4 kroner for rosene og litt ekstra for teen – en velanvendt pengeanbringelse og betraktelig billigere enn lunsjen og teaterbillettene hun hadde måttet rive i, hvis hun ikke hadde vært i sengen. Og så fikk hun til på kjøpet en god hvil.

Listige råd der, for den som ønsker å gjøre inntrykk på noen i den grad at de blir grønne av misunnelse.