Paris (2008)

En helt ok film å se en kald mandagskveld i november med knitrende ved i ovnen og kakao. Juliette Binoche spiller Élise, alenemor til tre med krevende jobb, og hennes bror Pierre (Romain Duris) viser seg plutselig å være hjertesyk. Filmen har mange biroller og separate historier, karakterene kjenner ikke hverandre men møtes kanskje tilfeldig. Eller ikke i det hele tatt. Fine bilder fra Paris (til og med litt snø), gode skuespillere, dog ingen film som virkelig fester seg. Men alle filmer behøver jo ikke å gjøre det.


Denne låta spilles på en platespiller på gulvet i Pierres leilighet:

(Wax Tailor - Seize the day)

Den som er veldig sterk, må også være veldig snill : roman / Dag Johan Haugerud. - Oslo : Tiden, 2002. - 236 s.

Hovedpersonen er handlingslammet. Han deltar ikke i sitt eget liv. Han er fullstendig isolert og fremmedgjort, glemmer at det er jul, har ikke snakket med noen på lenge. Men han reflekterer ikke over hvorfor det er sånn, eller ytrer noe ønske om å leve annerledes. Vi får flyktige innblikk i oppveksten hans, vi ser en familie i oppbrudd, men vi vet ikke mye om dem. Moren har tankene andre steder, den en gang så nære søsteren driver langsomt unna og får sitt eget liv. Selv fyller han livet med tv og en likegyldig butikkjobb, der han lever hjemme hos sin mor og ikke klarer å løsrive seg fra henne. Inntil han får oppfylt en gammel drøm om å jobbe i radio - som også blir det som utløser hans krise.

Jeg synes denne boka er godt skrevet. Språket er ganske lett og "overfladisk" selv om det er temmelig alvorlige temaer det handler om. Språket forsterker passiviteten til hovedpersonen og viser hvor lite han evner å ta kontroll over livet sitt. Samtidig er det så mye mellom linjene og under overflaten som vi aner konturene av, skygger av reelle ting som han ikke forholder seg til. Eller kanskje, vi vet jo ikke. Men vi blir ført inn i en døs, hans vektløse og tåkete verden der alle sansene er kraftig nedsatt, og det er når han setter seg ned for å skrive dagbok at man virkelig får vondt i magen og lider med han.

Han skriver én setning:

"Jeg har det ikke bra."

Herved anbefalt.

Drømmebiblioteket

Dette bildet av Nigella i sitt eget bibliotek fengslet meg fullstendig. Bokhyller fra gulv til tak, et stort ikke-minimalistisk skrivebord med ei lampe på, stabler av bøker - det er sånn jeg vil ha det selv. Og Sound of Music på LP foran tulipanene. Den har jeg allerede.

Lurer på hvilket system hun har på bøkene sine. Ikke sortert etter størrelse eller farge i allefall. Alfabet? Dewey? (UDK? hehe)

Dagens buketter

Nå gjelder det å plukke inn det som finnes av friske greiner i hagen! Einertreet er jo virkelig en lykke året rundt, jeg må sørge for å måke vei bort til det hvis det kommer like mye snø i vinter som forrige.

Og oktoberbergknappen er fremdeles rosa og stolt som bare det.


Jeg fant også en ensom løvemunn... og noen halvdøde blåklokker, men inn i varmen fikk de komme.

Årets siste arbeidsdag i hagen

Rimet smelter i sola.



Litt løv igjen på morelltreet - men 90% ligger på bakken nå.




Og da kan man rake det litt sammen og legge inntil stammene på rosebuskene. Så overlever de kanskje vinteren? (allerede i natt skal det bli kjempekaldt!)


Hvem skulle tro at slike vakre farger blomstrer i en novemberhage?





Sola skinner intenst, lavt og sterkt inn i stua og hvert støvkorn kommer til syne. Men pyttsann. Sol i stua er en fin ting!

Stemningsrapport

Min ektemann spiller trommer nede på sitt øvingsrom, jeg har akkurat lest ferdig ei bok og grubler på hvilken som blir den neste. To Steely Dan-LPer er gjennomspilt før Bernard Purdie og Steve Gadd fikk konkurranse fra underetasjen. Gleden over en organisert platesamling (som et resultat av mitt lørdagskveldsprosjekt for to uker siden) er stadig like stor.

Helgefølelsen er på plass i all sin herlighet, og det kjennes ekstra bra etter en noe hektisk dag hvor noen litt langvarige problemer faktisk ble løst. Nå skal det brygges te! Og spilles plater!

Fredagskveld, dere. Aaaaah.

Glamorøs fredag

God morgen!
En frisk morgentur klarner hode og sinn og rosene spretter fram på mitt kinn. Fredagsfølelsen er her!

Jeg har vært i magasiner og hentet gamle 78-plater, og de skal jeg kose meg med i dag. Duften er Givenchy III og teen er fra Covent Garden. Men før jeg snurrer de fine knitrende, må andre oppgaver av veien - så det er nok bare å sette i gang.

Ha en fin dag alle sammen! Her er en liten Blossom-trudelutt, enjoy!

Finn stilen: November

November handler om å holde seg varm, innendørs og avslappet. Varm kakao, velduftende lys fra Diptyque og Sherlock Holmes-bok setter an stemningen, mens antrekket består nesten kun av ullplagg: Skjørt fra Proenza Schouler, gullig cardigan fra NW3 (denne er i bomull), knestrømper fra Browns Fashion, skjerf fra Missoni, rød duffelcoat fra House of Fraser, varme skinnsko, fin cranberry-farget neglelakk fra Essie, og Arpège - klassisk og komfortabel i storm og blæst. Slå av tv'n og krøll dere opp i sofaen med ei bok, og kjenn roen komme. Snart er vinteren her!

Den senborgerlige verden / Nadine Gordimer ; oversatt av Inger-Sophie Manthey. - Oslo : Gyldendal, 1991. - 115 s.

Liz er en hvit kvinne i Sør-Afrika på 60-tallet, midt i den verste apartheid-tiden, og handlingen foregår den dagen hun får vite at hennes eks-mann Max har tatt livet sitt. Hun tenker tilbake på ekteskapet og livet de levde sammen. Han var en rebelsk rikmannssønn hvis politiske kamp hun delte, de giftet seg unge og brøt med overklasselivet, men et eller annet sted på veien gikk det galt - og Max havnet i fengsel. Men Liz har fremdeles overbevisningen, og holder kontakten med motstandsbevegelsen.

Som baksiden av boken sier: "Det er den hvite liberalerens tragedie som skildres, utestengt fra det folk han så gjerne vil frelse."

The look of love

Litt smektende soul på en regnfull tirsdagsmorgen. Isaac Hayes, hvem ellers. Burt Bacharach, hvem ellers.

New York, New York (1977)

Dette er Martin Scorseses hyllest til hjembyen New York, og han har med overlegg benyttet samme type kulisser og MGM-studio som i de gamle klassiske Hollywood-musikalfilmene istedet for å faktisk spille den inn i New York. Liza Minnelli fikk samme garderobe (og frisør!) som sin mor, Judy Garland, hadde i bl.a. Trollmannen fra Oz.

Robert de Niro er en hissigpropp og egoistisk jazzmusiker, Liza Minnelli er sangerinne, og vi følger deres karrierer og opp- og nedturer både yrkesmessig og privat. Filmen starter med jubel og dans den dagen 2. verdenskrig var over i USA (V-J day), Tommy Dorseys orkester spiller og stemningen er høy.

Jeg synes de har klart å få den til å bli temmelig autentisk 40-50-tallsfilm, som jo var målet. (Dog, kanskje med en smule mer realisme.) Minnelli er sin mor opp av dage.

I løpet av filmen blir det også skrevet en ny låt: Tittellåta "Theme from New York, New York". Liza Minnelli synger den mot slutten, og vi vet jo alle hvem som endte opp med å ha den som sin aller største hit. Men at han ikke ga den ut før i 1980, ante jeg ikke. Jeg var sikker på at den var fra Las Vegas-perioden (ikke at jeg egentlig har reflektert så mye over det).

Her er et klipp fra en av de første scenene.