søndag, februar 12, 2012

Gullstrupen



Så kom dagen vi har fryktet i årevis, helt siden de tragiske rusproblemene ble kjent for første gang: Whitney, kjære Whitney med den enorme stemmen, er borte. Mannen min vekket meg kl. 04 i natt, da han kom hjem fra spillejobb, for å fortelle det. Det gjør han aldri ellers. Men vi er glade i Whitney begge to. 


Whitney hadde et helt spesielt talent, en helt unik innlevelse og følelse for låtene hun sang. Hennes stemme var forbilde for mange som aldri noensinne klarte å overgå henne - de ble bare kopier. Hun vokste opp med gospel og sang tidlig solo i kirken de tilhørte - en vanlig bakgrunn for tilsvarende artister fra USA, og noe som åpenbart er en god skole. Hennes selvtitulerte debutalbum kom i 1985, jeg fikk LPen til elleveårsdagen min, og den er full av fine låter skrevet av store låtskrivere som f.eks. Michael Masser - som skrev noen av hennes aller største hits. Her finner vi flere duetter - to med Jermaine Jackson, og en med Teddy Pendergrass (Harold Melvin & The Blue Notes-sangeren som døde i 2010) - egentlig utgitt på Pendergrass' album året før da hun var totalt ukjent. To år senere kom oppfølgeren, "Whitney", en like stor suksess, og begge disse platene er så meislet inn i hjerterota på meg. Jeg hørte på disse mens jeg var med pappa på jobb da jeg var ti-elleve, mens vi var på skoletur og kjørte buss, mens jeg besøkte kusiner i helgene, mens jeg satt på rommet mitt og skrev brev - disse platene er soundtracket til mitt liv da jeg var 10-12 år. Og de holder mål fremdeles, jeg spiller dem i blant og blir stadig overveldet av Whitneys stemme. 


Senere hadde hun stor suksess med både musikk og film, Dolly Partons superlåt "I will always love you" ikke minst, og på slutten av 90-tallet gjorde hun vellykkede ting med Wyclef Jean, George Michael og Mariah Carey, vant mange priser og solgte flere millioner plater nok en gang. Men så bar det utfor igjen. Rusproblemene tok overhånd. I 2009 forsøkte hun å gjøre et comeback, og det føltes veldig presset og trist. Stemmen var nesten ugjenkjennelig, hes og trang - til tross for en produksjon som sikkert hadde glattet over mye allerede - og bare i blant kunne man høre glimt fra det hun en gang var. Bildet på coveret var airbrushed, hun så ikke frisk ut på pressebildene, og turnéen som fulgte ble avbrutt. Fansen hadde altfor høye forventninger, de pep og Whitney slet. Jeg fatter ikke hvordan noen kunne presse henne ut i dette fortvilede comebacket. Det var både ydmykende og trist.


Her hadde jeg et morsomt Whitney-øyeblikk for noen år siden - og her tok jeg sorgene litt på forskudd i høst. 


Det er en stor stjerne som er borte, og jeg synes vi skal minnes henne slik hun var i sin storhetstid. Eller hvorfor ikke gå helt tilbake til debuten, der hun 22 år gammel synger "Saving all my love" hos David Letterman, med en stemme som skimrer som det edleste gull. Det er så rørende vakkert og naturlig fremført:

  


 Hvil i fred, elskede Whitney. Jeg spiller dine plater og gråter. 




Fersk plateomtale av debutalbumet finnes i vinylbloggen. 


16 kommentarer:

Marianne sa...

tiltredes!

Nenna sa...

Det ventede kom uventet. Nyheten i natt kom som et sjokk. For meg ble låten I wanna dance with somebody soundtrack på mitt ungdomsliv. Du har rett i det du sier at alle andre er bare bleke kopier. Hennes stemme vil aldri bli glemt.

mokath sa...

En kjempe trist nyhet, jeg vokste opp med I will always love you og My love is your love. Og selvsagt The Bodyguard på video.

Nanne sa...

"Saving all my love" vil alltid være en av mine favorittsanger. Hvil i fred, Whitney.

Ine sa...

Takk for et veldig fint innlegg om henne! Hvil i fred, vakre Whitney.

Reggy sa...

Fantastisk stemme, det hadde hun. Trist nyhet at hun er borte.

Anonym sa...

Jeg vil også takke for et veldig fint innlegg. Veldig trist, hun var verdens beste, ingen tvil. Så henne sist hun var her i Norge, og det var ikke bra, svært tydelig at hun ikke var i form. For meg er "I will always love you" og My love is your love" de fineste. Hvil i fred kjære vakre Whitney. Tenker nå på datteren som mistet sin mamma så altfor tidlig.

Anonym sa...

Likte veldig godt "One moment in time" også. Hun var stor, synd det voksne livet hennes ble så lite greit. Hun har sunget fantastisk! Mvh Astrid

Hermia Says sa...

Fint skrivet! Och bra påminnelse om vilken stor sångerska och stjärna hon var, bortom skandalerna etc.

Løvemunn sa...

Takk for fin tekst og musikalsk minne fra det året jeg var 13. Fred og gullskimmer over Whitneys minne.

fru winther sa...

Forferdelig tragisk avslutning på et turbulent liv.Ingen andre har kommet i nærheten av den stemmprakten hun hadde, og"Whitney"-abumet var "the soundtrack of my tweens". Hvil i fred .

namnam sa...

Veldig fint skrevet! Musikken hennes er noe på siden av den typen musikk som jeg liker personlig, men det går jo ikke an å ikke bli grepet av den stemmen. Jeg tror aldri jeg har hørt noen som synger så uanstrengt og naturlig. Se bare på henne i opptaket fra Letterman - det ser ut som det ikke koster henne en kalori. Det er rent gull!

Synøve sa...

Snufs...

Anonym sa...

Så trist, så uendelig trist, og så mange minner knyttet til hennes sanger. En aldeles nydelig versjon du har her av favoritten "Saving all my love". For en stemme. hilsen Tone

Anonym sa...

Takk for at du skrev dette - det var så fint. Et verdig miniportrett av en stor sangerinne. Glamourlektoren

Anathema sa...

Takk for det fine innlegget over. Da Whitney døde, fant jeg en viss trøst i å oppdage at det var flere norske bloggere som savnet henne. Videoen over hadde jeg ikke hørt før, så takk for tipset om den også.

Tenkte jeg skulle gjøre gjengjeld og tipse deg om denne videoen fra samme tidsperiode:

http://www.youtube.com/watch?v=N6RSAMcWyds

Her synger hun "Nobody Loves Me Like You Do" i duett med broren Gary. Ikke den beste lydkvaliteten, men Whitneys stemme er himmelsk.

Populære innlegg