Jeg jobbet overtid på en allerede hektisk og krevende arbeidsdag, rakk ikke gå ut mens det var dagslys, kom meg endelig ut døra da klokka var 1815 - og gikk rett ned i Trefoldighetskirken for å høre Bachs store juleoratorium (med Schola Cantorum og Det norske blåseensemble samt enestående solister). Makan til skuldersenkende avslutning på dagen! Dette verket har fulgt meg siden før jeg kunne å gå. For en mann han var, Johann Sebastian Bach. En av de to mennene i mitt liv!!
(Jeg er hun med trillende tårer og dugg på brilleglassene under konserter med Bachs store vokalverker. Bare se etter meg neste gang.)
3 kommentarer:
Høres ut som en deilig avslutning på en travel dag. Jeg skal høre Juleoratoriet i Nidarosdomen på torsdag. Har sunget det i korsammenheng et utall ganger,og bare åpningspaukene gir meg lykke-gåsehud på ryggen.
Helt enig med Fru Winther, åpningen er definisjonen på jul! Jeg skal i Høvik kirke og høre Bærum Bachkor synge neste søndag; åh, som jeg gleder meg!
Fru Winther & Anaruh: De fem paukeslagene skrudde på tårefossen hos meg - som vanlig. De representerer så mye; barndommens jul, kjære mennesker som har gått bort, rørende historier jeg ikke skal gjengi her, utallige konserter, mormors stue, farmors stue, osv osv. Sånn er det med musikk som har fulgt en absolutt hele livet. Det legger også lista ganske høyt for hvilke innspillinger man vil høre på - og ikke minst hvilke konserter en velger å gå på. Jeg var spent på Blåseensemblets versjon, men samtidig er Schola Cantorum et såpass godt kor (og solistene er gode!!), så det føltes trygt. Og det ble jo veldig fint i blåsearr også, selv om jeg av og til savnet fiolinene. Men jeg må innrømme at jeg er ganske kresen på hvilke framføringer jeg går på, hvilket gjør at jeg ikke hører det live hvert år. Men herregud så fint det er når det framføres bra! Får gåsehud bare jeg tenker på det :)
Legg inn en kommentar