Nok en gang: Ingvild H. Rishøis noveller treffer meg vekselsvis midt i hjertet og midt i magen. Man forstår hvor lite som egentlig skal til før man havner litt utenfor, og hvor fort man deretter kan styrte helt utfor. I et samfunn hvor menneskeskjebner lett blir statistikk og tall, trenger vi slike som Rishøi til å skildre enkeltmenneskene og til å minne oss på at alle mennesker har et eller annet de bærer på, selv om vi ikke kan se det på dem.
De andre novellesamlingene hennes (og les dem hvis dere ikke har gjort det!) :
5 kommentarer:
Jeg elsker denne, virkelig. Novellene er råsterke og jeg blir varm og vemodig hver gang noen fremhever dem.
Åh. Jeg leste den tidligere i høst. Den er utrolig fin. Nå har jeg lest alt av Rishøj, tror jeg, og elsker forfatterskapet hennes.
Denne tror jeg at jeg må sjekke ut. Leste et intervju med Rishøi i boka Om å Skrive av HO Brenner for ikke så lenge siden, og før det var hun ukjent for meg. Men likte intervjuet veldig godt og din fine omtale av denne novellesamlinga lover jo veldig godt. Det er så fint å oppdage nye forfattere, synes jeg. Takk for tips!
Fivrelden: Ja, de er fine!
Elisabeth: Der tror jeg vi har mye fint i vente!
Ida: Gjør det! Les alt!
Enig - sårbart!
Legg inn en kommentar