Ti år!

I dag har vi vært gift i ti år!

Jeg har fortalt om brudekjolen tidligere, men tror aldri jeg har vist den til dere i sin helhet før - det er kanskje på tide. Den er sydd etter modell fra BBCs Pride & Prejudice; en av kjolene til Elizabeth Bennet. Stoffet kjøpte jeg i en stoffbutikk på Grønland, det lå en ensom rull i en salgskurv og jeg tok den med meg. Jeg tror jeg betalte 50 kroner meteren. Det er et dobbelt lag med flortynt offwhite stoff, med små sølvroser brodert her og der, og innom er det fôrsilke. Båndene rundt ermer og i empirelivet kjøpte jeg på en av de andre butikkene på Grønland, og i ryggen er det perlemorsknapper som mamma fant i farmors syskrin (farmor ville forøvrig ha elsket denne kjolen; hun sydde empireliv-nattkjoler med puffermer til meg da jeg var liten). Skoene kjøpte jeg på en skobutikk i Markveien, en av de som alltid har vært der. Veska hadde jeg fra før; den kjøpte jeg i Amsterdam i 2002 på et bruktmarked. Den er perlebesatt og kosta én euro. Jeg har brukt den i mange, mange brylluper både før og etter. Brudebuketten min ble laget av mamma, og den bestod av lyng fra skogen hjemme + myrull fra fjellet. Det dere ikke ser her, er diademet jeg hadde i håret - det er fra krigens dager, og det var min mormors søster Ingrid som fikk det laget hos David Andersen i Oslo da hun skulle gifte seg. Hun sendte inn en samling sølvskjeer som de smeltet om og lagde brudediadem av! Flere i slekta har brukt det. 

Min barndomsbestevenninne som har frisørbakgrunn i tillegg til å være gullsmed, satte opp håret mitt hjemme i stua vår. Sminken holdt jeg på å glemme, men rakk det såvidt før bilen kom og henta oss formiddagen. Jeg glemte solkrem, og ble solbrent i løpet av dagen - det var så knallfint vær! 

(Mannen min hadde dress fra Hugo Boss og et par festlige snabelsko som minnet meg om Hodja fra Pjort av Ole Lund Kirkegaard!)

Vi giftet oss i Oslo tinghus, og min forlover (som er pianist) spilte et preludium av Bach under vielsen (C-dur, fra hans Partita nr. 1, BWV 825). Etterpå dro vi opp til Ekebergrestauranten, som på det tidspunkt var relativt ny-gjenåpnet, og fikk sammen med slekt og venner servert en nydelig treretters vegetarmiddag i selskapssalen deres i andre etasje. Vi hadde booket taffelpianist under middagen, og etter middag var det tid for det som i ettertid ble kalt bryllupskonserten: Først en overraskelses-a cappella-sanggruppe bestående av mine søstre og svogre, deretter to brudevalser framført av venninne og mannen hennes, så andre valser og polkaer og reinlendere framført av ei anna venninne + pappa (trekkspill + piano), så Stevie Wonder-coverband med svogeren min på nydelig vokal + bryllupsgjester i bandet, så jazzkvartett med andre bryllupsgjester, så til slutt Sinatra-coverbandet til mannen min - slett ikke dumt å ha minst 50% musikere i kretsen vår! De som ikke ville danse, kunne jo høre på musikken. Konserten tok det meste av kvelden etter middagen! Herlig.

Bryllupet var akkurat nøyaktig slik vi ønsket det. Avslappet, fint, koselig, personlig, romantisk ikke minst - selv om det var på en restaurant. Floristen deres pyntet bordene med lyng og myrull som i buketten min. Selv om det var noen andre som hadde regien på det hele (egentlig veldig deilig å overlate ansvaret for selve gjennomføringen til andre den dagen!) følte vi absolutt at alt var i vår ånd, at vi hadde fått med alt vi ville, at det var oss. Det er viktig. 

Tiden går fort! Kan ikke forstå at det er ti år siden allerede. Vi feirer jubileet med å være på tur, mer om det senere!

Ønsketreet / William Faulkner. - Oslo : Solum, 1997. - 76 s.

Her om dagen leste jeg ei barnebok av William Faulkner, hans eneste, om jeg ikke tar helt feil. "The wishing tree" kom i 1927, og den var en gave til ei åtte år gammel jente som het Victoria - visstnok datteren til hans ungdomskjærlighet som han stadig var forelsket i. 

Det er en type barnebok jeg liker, en litt absurd historie der man aldri helt vet om det er drøm eller virkelighet. Veldig fin! Anbefales herved både til barn og voksne, gjerne sammen. 

Fine illustrasjoner av Don Bolognese.

Hva-lista, del 2

Clara har laget en del 2 til denne greia jeg fylte ut for litt siden! Jeg prøver:


Vad är ditt guilty pleasure?
Jeg vet ikke helt, jeg tror kanskje de tingene som normalt regnes som guilty pleasures ikke føles som guilty for min del, så jeg tenker ikke på dem sånn. Man må jo stå for det man liker og synes er gøy? Hvis såpeoperaer regnes som en guilty pleasure, kan jeg jo informere om at jeg lar meg underholde en gang i blant av intrigene, gjenoppstandelsene og de usannsynlige slektskapsforholdene i Days of our Lives! Jeg og ei venninne tenkte å lage et slektskart over the Bradys og the Hortons i hennes fars slektsforskningprogramvare en gang, men fant ut at det kom til å bli fullstendig data-breakdown, så vi droppet tanken. Men det hadde jo vært spennende å tegne et slektskart. Ellers er jeg imponert over hvor forbausende enkelt det er for hvem som helst å bryte seg inn på et laboratorium på sykehuset i Salem og bytte om blodprøver, dna-tester osv. Hvilket gjør slektskartet enda vanskeligere, så klart. Eller kanskje vi burde lage en oversikt over hvor mange ganger enkelte par har giftet seg med hverandre, hvilke ekteskap som plutselig er ugyldige, hvor mange ganger noen har gjenoppstått fra de døde osv. Jeg kjenner et behov for å systematisere all infoen jeg får. Der har du bibliotekaren. 

Men så blir jeg fort lei igjen, kanskje allerede før første reklamepause, så kan det ta noen måneder før jeg ser på Days of our lives. Også har det egentlig bare gått en halvtime i serien. Seigt som sirup. Det var mer fart over Dynastiet, sånn sett! 


Vad har du för äcklig vana?
Hjelp, vet ikke! Ingen, håper jeg! (Det får være opp til de rundt meg å avgjøre..)

Vad är det folk inte tror om dig?
Det er i alle fall en del som tror at fordi jeg liker en ting, må jeg også like en ting som de mener er beslektet - og det hender stadig at de tar veldig feil, for sånt er jo ganske subjektivt da. Eller, ettersom jeg liker det, kan jeg vel umulig like det. Her i bloggen har det til tider vært noen som ikke kan tro at jeg liker Lipton Yellow Label, for eksempel, siden jeg er så glad i te og drikker mye forskjellig - og den av en eller annen grunn har rykte på seg for å være kjedelig/dårlig/et eller annet negativt. Men selv om man er glad i te, tester ut mange sorter osv, trenger man virkelig ikke å avsky de "vanlige" som alltid har vært der. Lipton Yellow Label er en av mine faste inventar i teskapet, og det vil den være til evig tid. Jeg orker ikke å være en feinschmecker på alt mulig basert på hva som er forventet av en, jeg vil være ærlig. 

Ellers er det sikkert mye folk ikke tror om meg, f.eks. innen musikk - jeg har nok fått en del hevede øyenbryn fordi mange tror at det å like mange forskjellige genrer er det samme som å være ukritisk. Jeg er ikke ukritisk hva musikk angår, det er nok det siste jeg er. Men jeg liker mye forskjellig, som egentlig ikke er så forskjellig som man skulle tro. Det handler om hva som treffer en, og på hvilken måte. Kvalitet på kryss av genrer. 

I det hele tatt misliker jeg å bli puttet i bås! Jeg er sammensatt, mangefasettert, og det er det nok en del som har litt vanskelig for å forstå - fordi det liksom er så mange ting man "skal" like eller mislike.  "Du som er sånn og sånn, kan jo ikke gjøre det" eller "Du som liker det, må jo like dette" - jeg blir faktisk litt irritert på slike automatiske anbefalingsgreier i nettbutikker, "Liker du denne, liker du kanskje også denne" - fordi det så å si aldri klaffer for min del. Putt meg ikke i bås!


Vad är ditt problem?
Jeg bekymrer meg nok litt for mye, og burde bli flinkere til å stole på at ting går bra. 

Vad är ditt naturliga sinnestillstånd?
Prøver å være mer optimistisk! Jeg er i stort sett godt humør, selv om jeg ikke alltid ser sånn ut, haha! Jeg kan skremme folk vekk med mitt default "trø meg ikkje for nære"-ansiktsuttrykk, som egentlig bare betyr at jeg er dypt konsentrert. Fikk høre av en tidligere sjef (ekstrajobb i studietiden) at jeg så for utilnærmelig ut, så folk våget ikke å be meg om hjelp. Ikke en heldig egenskap for en bibliotekar. Jeg måtte til slutt forsvare øyenbrynene mine: "Jeg har mørke kraftige øyenbryn som kan se sinte ut når jeg sitter og jobber!"

Vad är du inte?

En person som kjeder seg. Jeg tror ikke jeg har den evnen. Jeg kjedet meg i blant da jeg var barn, men jeg tror det i stor grad førte til at jeg ble mer kreativ og sysselsatte meg selv. Jeg kan i alle fall ikke huske sist jeg ikke hadde noe å gjøre, det er heller motsatt - tiden strekker ikke til. 

Vad är ditt mest använda kraftuttryck:
Jeg bannes sjelden kraftig, det har jeg aldri gjort, men det kan jo komme et eller annet kraftuttrykk i blant. "Klæbb" liker jeg godt, med tjukk østkant-L, og det betyr egentlig ca "klønete", men kan også brukes i retning "dust". Jeg synes det er fint å si f.eks. når en eller annen FrP-politiker har meldt eller gjort et eller annet fullstendig korka. I slike sammenhenger betyr "Klæbb..!" noe sånt som "Du der, nå er det nok, nå må du holde opp med det tullet." 

Vad tycker du inte är jobbigt?
Arbeidsoppgavene mine på jobb! Å jobbe med musikk er det beste jeg kan tenke meg, og der føler jeg virkelig jeg kan gjøre en viktig innsats. Det er fint!

Vad ger dig energi?
Å ha ferie og fri sammen med mannen min! Reise, slappe av, ha all verdens tid sammen. Har tidenes separasjonsangst etter slike perioder når jeg begynner på jobb igjen. 

Vad är gott?
Marengs. (pavlova-sesongen er her)

Vad har du missuppfattat?
Jeg skulle gjerne fortsette å tro at sterk fagkunnskap lå bak viktige avgjørelser her i samfunnet. Jeg blir mer og mer skremt over hvor mye som blir avgjort basert på tid og penger, selv om det kommer til å backfire voldsomt f.eks. i neste generasjon. Ansvarsløshet, historieløshet, slike ting. Kjappe løsninger på bekostning av kvalitet. Jeg blir også skuffet når jeg opplever at noen ikke har lyst til å dra lasset sammen. Jeg er overbevist om at vi mennesker må stå sammen og hjelpe hverandre og ha felles goder, og at vi hjelper de som er svakere. Vi er ikke hver på vår tue, vi er i samme båt!

Vad är jobbigt?
Kjendishysteriet i samfunnet synes jeg er temmelig slitsomt. Networking, hvem-kjenner-hvem, tviholde på fasader osv. Skulle ønske det var mer rom for at flere kunne være seg selv. 

Vad gjorde du nyss?
Dusja. Drakk te. 

Vad är klurigt?
Å svelge kameler. Men jeg blir stadig flinkere til å forstå når det ikke er verdt å kjempe for en sak. 

Vad ska du göra nu?

Spise frokost, deretter dra på ferie! Till svenska bryggor med jordgubbar och flickböcker. 

Where angels fear to tread / E. M. Forster. - London : Penguin, 1959. - 160 p.

Sommeren for to år siden leste jeg en annen Forster-bok, nå var det på tide igjen. Denne fine Penguin-utgaven fra 1959 kjøpte jeg på en bruktbokhandel i Paris i oktober for et par år siden. 

Nok en gang er det britisk overklasse det handler om, eller i alle fall øvre middelklasse, og Italia er i sentrum. Lilia, enke midt i 30-årene, reiser fra datter og svigerfamilie og søker lykken i Italia. Hun faller pladask for en ikke så veldig bemidlet ung mann (sønn av en tannlege, hørt på makan) som helt åpenbart gifter seg for pengene og ikke av kjærlighet slik som Lilia. Svogeren reiser nedover for å prøve å hente henne hjem igjen, men lykkes ikke - og egentlig skjer bare den ene tragedien etter den andre. Man kan kanskje si at noen finner en slags mening i det hele, eller finner seg selv eller noe, men det er egentlig ganske trist, det hele. Særlig fordi det er fasade alt handler om. 

Dagens kjole

Kanskje sommerens mest avslappede kjole? Fra Cabbage & Roses. Jeg vil på landtur - NÅ. Fylle den kurven med limonade og bok og teppe og epler. 

Søndag

God søndag fra ei som våkna kl. 06.15! Koselig å våkne av regnet som trommer på ruta. Jeg har lest ut to bøker mens det har vært 100% junisøndagsstemning her i stua - og jeg nyter hvert minutt, skikkelig feriefølelse der man glemmer tid og sted litt. Barbara Bonney synger Schubert, jeg har verandadøra åpen og hører både regn og måltrost fra hagen. Jeg rakk å plukke inn noen blomster mellom skyllene, og akkurat nå har jeg en liten pause i forberedelsene til dagens teselskap - som jeg fremdeles ikke vet om skal være inne eller ute. Vi får se når det nærmer seg! Neste prosjekt: Rabarbrakake. En litt annen variant med kokosmarengs! 

Slike regnfulle rolige dager er vel så mye sommerferie for meg som solskinnsdagene. Jeg tror det måtte ha vært ca 50/50 av dem i min oppvekst. Gå på butikken og kjøpe Donald eller Tuppen og Lillemor. Sitte inne på rommet mitt og lese. Sykle på besøk til ei venninne. Gode minner. 

Ha en fin søndag alle sammen! 

Junimorgen

Slike varme deilige junimorgener er kanskje den beste tiden på hele sommeren! Jeg benytter i alle fall hver eneste sjanse til å sitte ute i den tidlige morgensola og lese og drikke te. Nå er det nesten som å sitte inne i en hule på morgenbenken min. Kirsebærtreet og rosebusken møtes i en portal, og jeg må bøye meg for å komme under. Da får jeg samtidig litt skygge akkurat i ansiktet, hvilket ikke er så dumt når man uansett skal lese!

Utsikten min. Peoner, berg, epletre, klesstativ, urtehage, huset vårt, garasjen.

Og i dag skal jeg gjøre noe av det mest sommerferiete jeg vet: Gå på butikken kun for å kjøpe en ispinne. Handle til helga kan jeg gjøre senere!

Glamorøs fredag

Juhuuu! Fredag! Snart sommerferie! Vi reiser på en liten tur allerede i neste uke, og jeg gleder meg veldig. Men først noen dager hjemme. Helga skal brukes til hagearbeid har jeg tenkt, ugress skal bort, noe nytt skal kanskje plantes. Dessuten teselskap på søndag, inne eller ute - alt etter hvordan været blir. 

Jeg har allerede vært ute i hagen og plukket inn en fredagsbukett, i bare nattkjolen, og er i gang med dagens musikkresearchoppgaver. Duften er L'Occitane Citrus Verbena, og neglene er knallkorallfargede. Som alltid når man plukker inn peoner, følger det maur med, så de løper rundt oppi buketten min på bordet her nå. 

Ha en deilig fredag, alle sammen! Hjertelig velkommen inn i kommentarfeltet med deres rapporter! Det er så hyggelig å lese! The more the merrier, alle får være med, ung og gammel, alle kjønn. 

mvh

Glamourbibliotekaren

P.S. Til alle svenske lesere: GLAD MIDSOMMAR!!

Det årlige sankthans-innlegget: Den 23. juni glemmer jeg aldri

Vi er glade i tradisjoner i denne bloggen, her er en reprise - kanskje til glede for nye lesere:  
Den 23. juni glemmer jeg aldri. 

Vi var lenge i New York sommeren for tolv år siden, bodde i en leilighet på Upper West, ikke langt fra Morningside Heights og Columbia University. Vi hadde allverdens tid, utforsket byen og følte oss veldig hjemme der. Jeg hadde en vag plan om å gjøre en liten Holly Golightly-photoshoot utenfor Tiffany's, med solbriller, perler, oppsatt hår, kaffe og en Danish. Og svart boatneck-topp (kjolen hennes forsøkte jeg ikke å kopiere). (NB! Dette var før Facebook og Instagram og sånt, før denne bloggens eksistens også, og bildene var kun til eget bruk - skulle ikke deles noe sted! Dessuten var man et sted i tjueåra og sånt var veldig gøy den gang.) 

Dagene gikk, dette ble utsatt noen ganger, men en dag sa kjæresten min "NÅ MÅ vi til Tiffany's"! Jeg satte pris på engasjementet uten å lure på hvorfor han var så oppsatt på å få gjort dette. Vi trasket gjennom Central Park, gikk en runde på Upper East utenfor huset der Holly Golightly bodde i filmen, tok bilder, pratet med en forbipasserende eldre mann som fortalte om innspillingen (han hadde bodd der i mange mange år og husket filmsettet godt), gikk innom en baker for å kjøpe med en Danish (altså wienerbrød), og til slutt gikk vi til Tiffany's og tok bilder. Jeg stod der foran vinduet mens folk passerte i alle retninger, litt flau, med min Danish og min kaffe, og han knipset løs. Bildene ble så som så, spisebilder er aldri heldige... Men etterpå, da jeg snudde meg for å gå videre, dro min elskede meg inntil seg midt i folkehavet og hvisket det store spørsmålet inn i øret mitt, og det var jeg overhodet ikke forberedt på. Tårer og latterkrampe, og mennesker overalt. Jeg måtte sette meg ned på en benk for å komme til hektene igjen. Det var en sjokkopplevelse å bli fridd til, men på en morsom måte! Vi hadde vært kjærester i noen år, vi bodde sammen og var sikkert i manges øyne ganske etablerte, men allikevel. Plutselig er man i en film. En Audrey Hepburn-film! Fifth avenue, vårt elskede New York, i Audreys fotspor, og der satt vi på en benk og sa "VI SKAL GIFTE OSS!" til hverandre og fniste hysterisk, lettere panikkslagne.  

Det er tolv år siden i dag! Tida flyr. Vi har vært i New York mange ganger etter det, det er "vår" by, og den vil alltid bety noe helt spesielt for oss. 

En ting jeg kanskje ikke har nevnt før, er at vi feiret frieriet på en italiensk restaurant i West Village, uten å måtte reservere bord - for dette var jo i Atkins-kurens høytidsdager og ingen på Manhattan spiste karbohydrater bortsett fra oss. Haha!

(Og om nøyaktig ett år kommer denne historien i reprise igjen!)

Et lite glimt

Jeg er så glad i denne trappa og området rundt den. Den var noe falleferdig, så vi (dvs min handyman som aldri slutter å imponere meg med hva han kan fikse uten å være skolert i det) har reparert den og tettet alle hullene mellom steinhellene nedenfor. I trappa har jeg akkurat nå hvite petunia og lavendel, og egentlig kunne man jo fint ha krydderkrukker der også for litt ekstra Provence-stemning - men saken er at trappa faktisk fører opp til krydderhagen vår! Opp de fire trinnene løper jeg når jeg skal hente basilikum, koriander, forskjellige typer mynte, oregano, timian, bladpersille og sitronmelisse. Vi har også klessnora vår der oppe, på venstre side. Helt nede til venstre i bildet går det en trapp ned til en grusgang som fører ned i hagen og til annekset vårt. Over den trappa har han smidd en bue som det vokser klematis og roser i, og vi har belysning der. Dessuten har jeg sådd masse blomster i det lille bedet, og jeg husker ikke hvilke, så det blir spennende å se. De har begynt å komme opp. 

Her skinner morgensola, og derfor er frokostplassen min rett ved denne trappa. Det er så fint å ha mange forskjellige steder å være i i hagen, alt ettersom når på døgnet det er, eller når det blomstrer her og der. Jeg flytter meg stadig etter de fineste områdene. 

Dagen i dag

La oss ta en titt på this day in Glamourbibliotekaren history! (Altså bloggens)

En ganske ordinær dag, midt i kalenderåret. 

21. juni 2015 vasket jeg flasker mens mannen min plukket inn rabarbra og lagde saft. 

I 2014 shinet jeg litt på gjesterommet og hengte opp sommerlige gardiner. 

I 2013 var jeg på pilegrimsferd til Johann Sebastian Bachs hjemby Leipzig. 

I 2012 feiret vi årets lyseste natt ved å sitte ved sjøen til jeg nesten sovna. 

I 2011 var jeg begeistret for Woody Allens "Midnight in Paris", som akkurat var kommet. 

I 2010, som i mange år før og etter, var vi i Risør på kammermusikkfestival. 

I 2009 tipset jeg dere om at "Hannah and her sisters" gikk på tv. 

I 2008 lovpriset jeg daværende Kaffe Grams gulrotkake. 

I 2007 var jeg hjemme i mammas hage. 

Og i 2006 forberedte jeg meg til bryllup! Den 21. juni var jeg åpenbart på hudpleiesalong. 

Det er morsomt å ha en blogg så man kan gå tilbake og mimre på denne måten. Akkurat disse bildene representerer ikke nødvendigvis noen highlights (ikke alle i alle fall, haha!) - men det er uansett en slags dokumentasjon over hva jeg drev med akkurat denne dagen.

Det ligger mye i bloggarkivet som jeg nesten har glemt!

Dagens kjole

På dager der regnet truer med å hølje ned, kan man jo gjerne kikke litt på fine sommerkjoler som egner seg på mer solfylte dager. Denne fra Modcloth er fin! 

Peon-søndag

Når det er søndag og sola skinner, og humlene spretter rundt i peonene og brummer lykkelige, er det bare å flytte litt rundt på stoler og bord i hagen -

- og sette på en kanne te. Teselskap ved peonene var dagens plan!

Kake med jordbær, mynte og sitron... og kvedete fra Perchs. 

Jeg knerta av en peon for å ha på bordet. 

Denne sesongen er jo like kort som alle andre velduftende blomstringssesonger i hagen. Heldigvis skjer ikke alt samtidig. Man rekker å nyte morellblomstring, syrin, roser, kaprifol og peoner én etter én. Ville vi være like overveldet om hver og en varte lenger? Jeg tror kanskje ikke det. Da hadde vi blitt for vant til dem. Jeg sier som Povel Ramel:  Underbart är kort! 

Stemningsrapport - junihelg!

Bare en liten stemningsrapport herfra! En junihelg uten særlige planer, akkurat nå kan jeg knapt tenke meg noe bedre. Her er min fredagsbukett fra i går kveld da jeg vandret en liten runde i hagen. 

  

Jeg spilte plater hele kvelden. The Beatles og The Band som jeg nevnte tidligere, samt Bobby Caldwell, Huey Lewis & The News og Billy Paul. 

Og her er jeg nå. På verandaen, som snart er helt innkledd i en overivrig klematis - som den blir hver eneste sommer. Den vokser over alle bredder og inn gjennom sprekker, og man føler at man sitter midt i en berså bare med steingulv i stedet for gressplen eller grus som underlag. 

Ha en fin lørdag, kjære lesere! Her skal det leses. 

The Pursuit of Love / Nancy Mitford. - London : Penguin, 2010. - 205 p.

Dette var virkelig fornøyelig lesning! Nancy Mitford skriver humoristisk, intelligent, og med mye drama og haugevis av komiske situasjoner, replikker, hendelser. Handlingen foregår i den britiske overklassen i mellomkrigstida, ganske tett opptil 2. verdenskrigs utbrudd, og romanen ble første gang utgitt i 1945. Man kan så utmerket kjenne igjen mennesketypene! Herved anbefalt. 

Glamorøs fredag

Endelig fredag! Og attpåtil den siste kontorfredagen før sommeren for min del, hurra! Det har vært en innholdsrik uke, med luksuriøst frisørbesøk, førpremiere, parfymeshopping og en tur på stranda, samt heldigvis mye tid hjemme i hagen. Jeg får separasjonsangst hver gang jeg må dra noe sted akkurat nå, så det er fint å vite at helga i stor grad skal tilbringes hjemme. Og nå er det jammen ikke lenge igjen til ferie, jeg gleder meg så jeg nesten ikke få sove om kvelden!

I dag er det regn, det er fint så vi unngår forørkning i hagen, og ekstra fint er det jo med Schubert-lieder og pianomusikk i dette været, eller hva? Jeg har en velduftende liten bukett skjærsmin på bordet mitt, det gir så herlige nostalgiske assosiasjoner til tenårenes Osloferier med venninner. Kvelden skal tilbringes i selskap med platespilleren har jeg tenkt, jeg planlegger en vinylaften og gleder meg til å snurre The Beatles, The Band, Paul Simon og mye annet. Stilen er meget casual glamour, duften er Acqua di Gio, og nå blir det Mozart her. Salzburg-symfonier!

Ha en god fredag alle sammen, og hjertelig velkommen inn i kommentarfeltet, dere som vil bidra, la dere inspirere av andres planer, eller aller helst begge deler!

mvh
eders ydmyke Glamourbibliotekar. 

Førpremiere: "Love and friendship" (2016)

Her om dagen kom det en invitasjon til førpremieren på den nye Jane Austen-filmen "Love and friendship", som er bygget på hennes kortroman "Lady Susan". Det måtte jeg absolutt få med meg! Ikke minst fordi regissøren skulle være tilstede, og sånt er jo alltid gøy. Filmen var veldig morsom, mye humor og satire, utsøkte frekkheter og en stokk dum og glad frier som i følge regissøren hadde fått utviklet sin egen rolle - han er i utgangspunktet komiker. Kate Beckinsale er perfekt i rollen som selvopptatt og manipulerende ung mor med seg selv i sentrum i enhver sammenheng, på bekostning av den stakkars datteren naturligvis. Chloë Sevigny er Lady Susans amerikanske venninne Alicia, Stephen Fry er Alicias ektemann. 

Etter filmen ble regissør Whit Stillman (til venstre) intervjuet, det var mulig å stille spørsmål, noen andre rakk å stille mitt spørsmål før meg - det var jo like greit. Det handlet om barokkmusikken som ble brukt i filmen. Mye Vivaldi og Purcell! Veldig flott. Stillman sa han brukte litt dramatisk musikk i perioder hvor det egentlig ikke skjedde noe som helst i historien, for å gi en illusjon om at det var noe på gang... haha. Han har også bearbeidet manuset en del. 

Filmen har vanlig premiere i morgen - herved anbefalt!