8. mars.

Som mor til to jenter har jeg så mange tanker i hodet omkring denne dagen og alt den representerer at jeg ikke klarer å strukturere det akkurat nå, når jeg har bare noen få minutter til å skrive noe fornuftig her. Ikke minst med tanken på nedbyggingen av føde- og barselomsorgen her i landet, det er så bakvendt at jeg kan ikke tro det er sant. Man blir helt matt og tom over mangelen på innsikt og forståelse hos de som styrer. 

Men jeg kan si det samme som jeg har sagt før: 

Vi må tenke solidaritet med kvinner over hele verden. Dette er den internasjonale kvinnedagen. Vi kjemper for like rettigheter for kvinner og menn over hele verden. Det målet er virkelig ikke nådd ennå. Å bli født som jente i Norge er fint - men i enkelte andre land betyr det undertrykking, mishandling, analfabetisme, tidlig død. Det er derfor denne dagen er viktig. For å vise at vi har jammen en lang vei å gå. 

- Så lenge kvinner verden over blir forfulgt, lemlestet og myrdet kun fordi de er kvinner 
- Så lenge kvinner verden over tjener betydelig mindre penger enn menn selv om de gjerne har høyere utdanning enn dem
- Så lenge kvinner verden over ikke har de samme rettigheter som menn, ikke får ta utdanning, ikke får bestemme over egne liv 
- Så lenge kvinner verden over blir systematisk undertrykket 

- har vi mye igjen å gjøre. 

Jeg vil gjerne rette en enorm takk til alle kvinner før meg som har bidratt til at jeg har stemmerett, at jeg har kunnet ta høyere utdanning, at jeg fikk foreldrepenger så jeg kunne være sammen med babyene mine et år (vel, 9 måneder i alle fall, dette skal vi fortsette å diskutere) og samtidig ha en jobb å komme tilbake til etterpå, at jeg bestemmer over min egen kropp og over min egen eiendom, at jeg i teorien kan gjøre hva jeg vil. Dette tar jeg ikke for gitt, og vi må bruke våre erfaringer til å hjelpe undertrykte kvinner i andre land til å få de samme rettighetene. Det er ikke så mange år siden kvinnen var mannens eiendom her i Norge heller. Vi må jobbe - hver dag - for å endre holdninger, vi må passe på så vi ikke mister rettigheter vi var kjempet oss til å få. Dette er viktig! Vi kan nemlig miste dem igjen; det ser vi jo hver gang ting som angår kvinnekroppen og burde være kvinnens valg, blir tema i politikken.

Tusen takk til dere som har stått på krava for å gjøre det enklere for min generasjon enn det var for deres. Kampen fortsetter. Vi må kjempe videre for kvinnehelse som blir nedprioritert om og om igjen. Kvinnehelse er folkehelse, jeg skjønner ikke at det skal være så vanskelig å forstå. 


God 8. mars, alle sammen!