Lørdagsmorgen

Det har vært en intens uke, primært på grunn av valgkampen i USA som endte med det som aldri skulle skje. Jeg kjenner veldig behov for å ta det med ro nå, unngå å bli helt handlingslammet og motløs. Det hjelper jo uansett ikke. Vi må passe på oss selv og hverandre. Vise verden at det ikke er kynismen som styrer oss, selv om den har stor plass i politikken for tiden. 

I dag startet jeg morgenen med å lese en times tid foran ovnen, med Mozart-klaversonater som soundtrack (i tillegg til knitringen av ved), sparkende baby i magen og en kanne god te. Det gir i alle fall meg sjelefred! Og det er en fin start på en lørdag før ærender og planer setter i gang. 

Ha en fin dag alle sammen! 

Glamorøs fredag

God morgen!
Gårsdagens frisørbesøk markerte starten på glamorøs fredag for min del, og nå sitter jeg her med en kopp grønn te med eple og kanel og titter ut på småfuglene som har funnet maten vi la ut til dem i går kveld. Vill jubel der ute på verandaen! NRK Klassisk står på, jeg har tent et lys, kokt egg, og gleder meg til helga. Dagens duft er herlige Laguna, jeg har alltid dilla på den i november og rundt juletider. 

Håper dere har fine fredager! Det har vært en krevende uke for de fleste, vil jeg tro. Rapporter mottas med stor takk i kommentarfeltet!

mvh
eders Glamourbibliotekar

Brunch

Når man har tid, er det hyggelig å gjøre noe ekstra ut av frokost! Eller brunch, som det gjerne blir når man er gift med et b-menneske (for min del: frokost nr. 2, helt ok!)

Scones må være noe av det enkleste man kan lage. Deigen skal ikke eltes eller knas eller noe sånt, bare blandes kjapt sammen, og her tar man virkelig hva man har. Jeg var tom for margarin, da ble det rapsolje! Jeg bytta ut hvitt hvetemel med noen grovere varianter, litt rug, havregryn og spelt. Engelsk te til det. 

Samt noe pålegg som funker fint sammen med ost eller bare rett på varm scones. Fikensyltetøy og honning. Helst i kombinasjon! 

Og sommerens siste roser fra hagen, plukket inn dagen før første frostnatt. 

Act of kindness

På en dag som i dag, med en sterk følelse av avmakt og handlingslammelse, var det veldig hyggelig å hente posten. I postkassa lå nemlig en pakke, og inni pakken lå en eske Twinings ferskente med en sølvglitrende sløyfe rundt. Det er bloggleser Tigram som er avsender, etter å ha lest her i bloggen at dette er en te jeg virkelig savner - og hun hadde funnet den i Italia og ville donere resten til meg. Det er så hyggelig når man gang på gang får bekreftet at verden er full av godhet og snille velmenende mennesker. Det er ekstra viktig at vi mennesker er obs på nettopp dette i disse dager, når en viss supermakt får en leder som er overbevist om det motsatte. 

Tusen takk, Tigram! 

Bach til trøst

(Agnus Dei fra Messe, BWV 232, h-moll med Andreas Scholl, Collegium Vocale og Philippe Herreweghe, 1996)

Finn stilen: November

Dere har vel fått med dere at fløyel er tilbake - big time? Jeg tenkte vi kunne gå for en ordentlig 90talls-collage i dag. Langt fløyelsskjørt i mørkegrønt (fra Maison Margiela), kombinert med en høyhalset genser (fra Chloé) - og klumpete Doc Martens! Det burde vel være gjenkjennelig for en del av dere, tenker jeg. Samt en av mine aller første parfymebesettelser, Laguna fra Salvador Dali (bruker ikke annet for tiden), som ble lansert i 1991. Jeg gikk innom parfymeriet hver fredag etter skolen og snuste til øynene gikk i kryss, men hadde jo ikke penger til å kjøpe noe sånt på den tiden! Men nå har jeg den heldigvis. Jeg er på min andre flaske i voksen alder. Videre: Sølvringer til ører og håndledd fra John Lewis, grønn eyeliner fra Bobbi Brown, sandeltre-duftlys fra Diptyque, tekopp fra bryllupsserviset vårt (Jasper Conran for Wedgwood) og Paul Austers "Winter Journal". 

Jeg er så glad i november! Det er denne roen innvendig, det begynner å nærme seg adventstid, men enn så lenge overøses man ikke av julegreier om man ikke vil. Det er en fin tid! Og grønt er min yndlingsfarge uansett årstid, uansett alt mulig. 

En presang i posten

Se på dette fine babyredet! I nydelige farger og mønstre, i økologisk bomull. 

For en stund siden fikk jeg mail fra en bloggleser som gjerne ville gi babyen en presang. Jeg ble overrasket og glad, takket pent for det, og i forrige uke fikk jeg hentelapp i posten. En stor eske! Og inni eska lå altså dette babynestet, i farger som jeg fint kunne ha plukket ut selv. Jeg ble så glad! Stor gavmildhet fra en fremmed person som jeg aldri har møtt eller snakket med. Det er rørende! 

Og se her: Det passer helt perfekt inni den gule vogna! Vi har lurt litt på hva vi skulle polstre den med, men nå trenger vi ikke gruble lenger. 

Tusen takk, kjære anonyme bloggleser! Dette var virkelig hyggelig! (Og nydelig utført, toppkarakter herfra!)  Jeg lover deg at det vil komme til nytte!

November så langt via Instagram

Nå er det veldig lenge siden forrige Instagram-dedikerte bloggpost! Jeg kjører på med noen bilder fra den siste uka:

Dette er ca ganske nøyaktig akkurat nå. 

Novemberkveld

Slike morgener! De beste. 

Novemberlyset inn i stua. 

Lørdagskveld med Tryllefløyten, det er koselig!

Og her kan man jo gjerne ligge hele dagen og lese. 

Så kom snøen!!

Gravidlista, november-utgaven - og noen ekstratanker

(Vi kjører Mariells liste igjen!)


Kor stor er babyen no?
I frukt/grønnsaker er den vel på melonstadiet et sted. En melon med hode, armer og bein.


Korleis har du det? 
Helt supert! Har akkurat gått ut i permisjon og kan ikke huske å ha vært så harmonisk på lenge. Dag etter dag hjemme sammen med min elskede, stå opp bittelitt senere enn vanlig (men fremdeles A-menneske altså), tenne opp i ovnen, ha all verdens tid. Nå har vi vel ikke all verdens tid egentlig, det er jo store ting som skal skje snart, men stressnivået er på bunn og jeg svever rundt i morgenkåpe med tekoppen min og tenker på hvor heldige vi er her i Norge med den lange permisjonen. Det skal man jammen ikke ta for gitt. (Takk til alle som har kjempet for dette for sine medsøstre og døtre!!)

Mat du elskar?
Norske epler, gulrot, yoghurt med chiafrø. Har ingen spesielle cravings. 


Mat du hatar?
Det samme som sist; er ikke særlig glad i ting med laaaaaang holdbarhet og ekkelt fett i. Har ikke særlig dragning mot søtsaker heller. 


3 pluss i november? (hoppa visst over oktober!) 
*At snøen kom så tidlig! 
*Å ha fri uten plager, ligge på sofaen uten dårlig samvittighet, at jeg ikke MÅ noen ting. 
*At gravidklærne fra forsommeren fremdeles passer fint. Jeg må jo innrømme at det er fint å slippe å legge på seg overalt, og fremdeles ha en slags (høy) midje. 


3 minus i november?
*Vann i kroppen! Ikke voldsomt mye, men nok til at ankler og fotblad ser rare ut. (Hurra for støttestrømper!)
*Dårlig kondis uten like. Gikk opp trappene fra Nationaltheatret jernbanestasjon til UD her om dagen mens jeg snakka i telefonen og holdt på å miste pusten. Hoho. 
*At man hele tiden må orientere seg om hvor nærmeste toalett er. For meg, som i hele mitt liv har skydd offentlige toaletter, er dette et stort steg som jeg har vist meg å beherske.  


Kva ser du fram imot? 
Flere slike dager! Og selvfølgelig etterhvert: Å møte den lille cancan-danseren som har bodd inni magen siden i vår! Lurer sånn på hvem det er, hvem han/hun eventuelt ligner på. Hva han/hun ønsker seg til jul. 


Korleis har graviditeten vore så langt? 
Veldig, veldig fin. Jeg føler meg stadig uforskammet heldig, både for å få oppleve dette, men også fordi jeg har sluppet unna så å si alle plager. Jeg har sånn medfølelse med alle de som er sengeliggende og kvalme og har vondt i denne tilstanden. Hang in there, sisters!!


Likar du å vera gravid? 
Ja, det gjør jeg! Takknemlighet er et stikkord her altså. Jeg har virkelig ingen verdens ting å klage på ettersom svangerskapet har vært så enkelt. Det er fascinerende å kjenne spark, å se magen bevege seg, å høre hjertelyden. 



Og her er noen observasjoner jeg har gjort meg de siste månedene: 
*Jeg har opplevd kun én gang at noen har reist seg på bussen for å gi meg setet sitt. Det var en eldre dame (- og jeg takket pent nei og lot henne sitte). Jeg håper det er annerledes for de gravide som virkelig trenger å sitte, at de kanskje utstråler noe som medpassasjerene fanger opp. En stor mage er åpenbart ikke nok til å bli tilbudt sitteplass. Noe å tenke på!

*Jeg har heldigvis vært forskånet for slemme kommentarer, slike som jeg vet mange bloggere får når de skriver mye om graviditetene sine. En del er nok velmente men kanskje litt malplasserte råd, mens andre får meg virkelig til å lure på om folk er skadefro. Nå har de sjansen til å "ta" den ukyndige nybakte mammaen som ikke aner hva hun går til. Røske bort det naive rosenrøde skjæret hun beskriver framtidsdrømmene i, fortelle hvilket slit det er hun begir seg ut på, antyde at hun er en dårlig mor om hun fortsetter med en eller annen livsstil hun har. Dette har jeg sett så mange ganger, og det er nok en del av grunnen til at jeg ikke har skrevet så veldig mye om min egen graviditet. Absolutt ikke fordi jeg tror at dere lesere ville ha kommet med slike kommentarer, her i kommentarfeltet er det jo alltid en hyggelig tone (virkelig!!), men fordi det i slike tilfeller ofte kan dukke opp anonyme fremmede mennesker som ser sitt snitt til å forsure stemningen. 

Det er én ting jeg kan nevne, forresten. Jeg er jo veldig glad i å lese bøker, drikke te, høre på musikk, ha rolige formiddager og kvelder her hjemme. Gå på konserter. Ligge i hengekøya. Det har vært tilfeller (heldigvis ikke mange her i bloggen tror jeg) der jeg har fått høre "Nyt det mens du kan, for om noen måneder blir dette helt umulig og det vil ta laaang tid før du kan gjøre det igjen". Slike bemerkninger er fryktelig demotiverende. Selvfølgelig vet jeg at en baby snur opp-ned på tilværelsen og gjør at man må omprioritere det meste, men det var jeg helt klar over på det tidspunktet jeg gikk inn i dette. Jeg vet at man kan bli helt utmattet og nærmest gal av søvnmangel. Jeg tok valget med denne kunnskapen langt framme i hodet. Jeg har søstre og en haug med venninner som har fått barn, jeg har sett småbarnslivet på nært hold selv om jeg ikke har vært midt oppe i det selv. Jeg vet også at alle barn er forskjellige, og at noen sover mye og noen sover lite. Får man et barn som sover lite, må man jo takle det på den måten som er best for en. Får man et barn som sover mye, har man kanskje litt mer tid til å holde på med ting man liker. For det er det det handler om - de nevnte tingene er noe av det beste jeg vet, og å få høre gang på gang at man må gi opp alt sammen føles veldig, veldig negativt og lite peppende for den som skal kaste seg ut i en helt ny og fremmed tilværelse. (Jeg ser ikke for meg spedbarnslivet utelukkende som en dans på roser, overhodet ikke, jeg vet det blir krevende og slitsomt og skremmende - men tror også det blir fine stunder. Jeg er forberedt på fødselsdepresjon, som er mer vanlig enn man tror og dessverre et tabu, siden mange formaninger også går ut på å nyte denne ekstra sårbare tiden - som for en god del kan være vanskelig. Stor fallhøyde!) 

Det er kanskje godt ment selv om det ikke føles sånn, altså når man får høre hvordan man aldri mer får tid til å gjøre de tingene man synes er hyggelige. Men det er uansett basert på personens egne opplevelser, egen situasjon i den perioden, og da kan man jo tenke over at den andres situasjon kan være ganske annerledes før man kommer med slike råd (eller hva man skal kalle det). For oss blir det nok nettopp annerledes enn hos de aller fleste: Jeg er veldig heldig, veldig privilegert, for jeg har nemlig mannen min hjemme på dagtid og en god del på kveldstid hele dette året når jeg skal ha permisjon. Han er selvstendig næringsdrivende musiker og har øvingsrom/studio i hagen, og reiser bort bare de kveldene han har spillejobb - og kommer alltid hjem samme natt. Jeg er A-menneske - han er B-menneske. Vi har snakket mye om dette, og er veldig klare på at vi må få soving (altså vår, evt på skift) til å funke selv om babyen skulle være av den søvnløse typen. Vi får sammen lære babyen å kjenne, et helt år skal vi tilbringe hver dag sammen vi tre, ingen 8-16-jobb kaller på han når de to første ukene har gått. Jeg er så takknemlig for dette! Og vi er så innstilte på å dele på alt sammen, stille opp for hverandre, unne hverandre ting, dytte hverandre ut når vi ser at den andre trenger frisk luft og en halvtime for seg selv i skogen. Vi er sammen om dette. Derfor blir det så veldig rart for meg å høre "nyt tekoppen din nå, for om noen måneder rekker du ikke drikke den før den er kald."  "Husk at man ikke får tid til å dusje!" osv. Jeg synes det er trist at man skal gå inn i dette nye livet med fokus på alt man går glipp av. Særlig når det ikke behøver å være sånn. Noe av det første mannen min sa da vi tidlig i vår begynte å se for oss babylivet, og jeg grublet litt på i hvilken grad man mister kontakten med venner fordi man blir mindre mobil, var "Men nå og da kan du jo drikke te med vennene dine på kafé når de er ferdige på jobb, så kan jeg trille babyen i parken og komme til deg så snart den er klar for mat!". Løsningsorientert! Selvfølgelig blir det mindre tid til denslags enn det er nå. Kanskje vil jeg bare sove de stundene hvor de to er ute og triller. Jeg føler meg imidlertid veldig trygg på at vi skal klare dette fint.

Det jeg ber om på vegne av alle førstegangsfødende, er at man - før man gir demotiverende profetier - tar høyde for at den kommende babymor sannsynligvis er fullstendig klar over at ting blir annerledes fra nå av. Ta også høyde for at hennes situasjon kan være en ganske annen enn ens egen var. Ingen er like. 


(Og som en liten digresjon - anta gjerne at den kommende mor har en viss realitetsorientering. Den kommentaren på Instagram da jeg annonserte graviditeten i august, med bilde av den nydelige gule sekstitallsvogna, som lød omtrent sånn: "Fin vogn, men lykke til når du skal ut med den i februar-slapset..." - den har jeg akkurat sletta så avsenderen ikke skal føle seg uthengt. For ordens skyld: Vi har ei bruktvogn til, som er enklere å reise med og som takler februar-slapset utmerket - og denne gule kommer vi til å bruke når asfalten blir tørr igjen.)


NB! Jeg må gjenta at jeg ikke har fått slike kommentarer her i bloggen. Jeg har fått noen ganske få ellers, samt et par-tre på Instagram. Jeg har mao vært forskånet for dette. Men jeg har sett tendensene i mer profilerte blogger, og det virker ikke særlig hyggelig. Jeg tar det opp her fordi jeg synes det er viktig å tenke over hva man sier, fordi det muligens er sånt man bare sier uten å tenke seg om?, og fordi jeg synes det er litt dumt å være besserwisser på andres vegne uten å kjenne dem. Alle er forskjellige, både foreldre, barn og livssituasjon.


P.S. Mariell skrev om noe lignende i sommer. 

Lørdag med lav puls

God lørdagsmorgen! Jeg er helt fascinert av all snøen som kom i natt! Jeg var ute i hagen en tur i går kveld (plutselig måtte lue og votter på!), og måkte litt snø foran døra. Men i natt kom det mye, mye mer! Nå er det winter wonderland her ute, og jeg bør nok legge ut mat til fuglene for de finner i alle fall ikke noe selv i dag! Men inntil videre drikker jeg te og spiller Mozart-LPer. Har en plan om å lese ut boka mi og begynne på en ny. Kanskje bake noen rundstykker. Høre på radio. 

Håper dere har fine lørdager, alle sammen!

P.S. For dere som lurer - serviset er stadig Gustavsberg Ceylon av Stig Lindberg, og teen er Lipton Yellow Label. 

Glamorøs fredag

God fredagsmorgen! Jeg sitter ved vinduet og drikker te og venter på snøen! Spratt opp klokka sju for å se om det var hvitt ute, men så langt lar den vente på seg. Dog kjenner jeg det i lufta! Her inne har jeg fyr i ovnen, Michael Franks på stereoanlegget, frokost bestående av ferskt grovbrød som mannen min bakte i går kveld, dette er fint! 

Antrekket er så langt morgenkåpe, og dagens duft er nydelige Laguna. Jeg har adventsstemning tre uker før tiden! Det er interessant hvor mye en duft kan påvirke en. Men det er frost i gresset, og værmeldinga sier snø, så da er vel vinteren på vei! Jeg synes det er koselig. 

Håper dere har fine fredager! Alle rapporter er velkomne i kommentarfeltet, som vanlig!

mvh

eders Glamourbibliotekar